Emosjonsutvikling

Emosjoner

Emosjoner vises gjennom vokalisering og svette, men særlig ved å bevege munnen og øyenbrynene. Menneskets bruk av ansiktsuttrykk er i følge Charles Darwin blitt utviklet gjennom evolusjonen. Positive emosjoner som glede, tilferdshet, overraskelse og interesse og negative emosjoner som sinne, tristhet, uro, avsky og frykt regnes som fundamentale emosjoner fordi de utløses raskt, uttrykkes likt og utløses av samme situasjoner i alle kulturer.

Man kan skille mellom primære og sekundære emosjoner og en tredje gruppe emosjoner kalt relasjonelle emosjoner. 1. Primære emosjoner består av glede, sorg, frykt og sinne. 2. Sekundære emosjoner omfatter stolthet, skamfullhet, forlegenhet, skyldfølelse og misunnelse. 3. Relasjonelle emosjoner er kjennetegnet ved at de er rettet mot andre mennesker, slik som hat, kjærlighet og sjalusi. Emosjonsutvikling innebærer endring i forståelse og bruk av emosjonsuttrykk. Nyfødte barn viser emosjonene interesse, behag og ubehag gjennom ansiktsuttrykk, smil og gråt. Barn viser først bare noen få emosjonsuttrykk og blir etter hvert kulturaliserte og kan til slutt vise samme repertoar av uttrykk som de voksne. Alle mennesker gir uttrykk for følelser, men noen følelser er universelle på tvers av kulturer på den måten at uttrykkene er like og blir utløst av samme type situasjoner. Andre og mer komplekse emosjoner varierer mellom kulturer og familier.

Emosjonsregulering

Emosjonsregulering omfatter evnen til å regulere intensiteten på den emosjonelle opplevelsen og kontrollere handlingsimpulser som følger av den (Tetchner, 2001: 387). Til å begynne med er det liten forskjell på emosjonsregulering og tilstandsregulering. Følelser uttrykkes stort sett bare gjennom gråt eller tilfredshet i den tidligste spedbarnsalderen. Den tidligste formen for emosjonsregulering skjer i relasjonen mellom spedbarn og omsorgsgivere. Omsorgsgivere tilpasser sine reaksjoner på barnets fysiologiske tilstander som kommer til uttrykk gjennom et behov for trøst, søvn, mat og bleieskift når det gråter og behov for annen stimulering når det er våken, oppmerksom og tilfreds. Foreldre eller de som kjenner barnet best blir ofte ekspertene på barnets behov for hjelp til emosjonsreguleringen. Spedbarn går gjennom faser av tilstander med søvn og våkenhet, aktivitet og passivitet. Prechtl (1974) beskriver fem atferdstilstander som går fra dyp søvn til store bevegelser og gråt. Når barn er våken og ikke gråter er de mest oppmerksomme og mottakelig for stimulering fra omgivelsene. Barns evne til å regulere egne tilstander i denne alderen viser seg gjennom å kunne rette oppmerksomhet mot andre og snu seg vekk fra andre for å redusere emosjonell opphisselse. 

Gjennom å få hjelp til å regulere egne tilstander blir barnet etter hvert i stand til å regulere disse tilstandene selv. Ifølge Eriksons psykodynamiske teorier vil hjelp til emosjonsreguleringen i den tidligste perioden av livet handle om å utvikle tillit til en selv og andre (Erikson, 1963: 1968).  Dette fører til en grunnleggende holdning av trygghet versus utrygghet som man får til andre senere i livet. Når man får opplevelsen av at andre er der når man har behov for hjelp til å regulere egne tilstander utvikler man tillit til andre, og etter hvert også tillit til at en selv kan mestre på egen hånd. Når omsorgsgiver er der når man har behov for det vil man samtidig få en opplevelse av at man er elsket. Gjennom å bli elsket og vist omsorg av andre utvikles evnen til å elske og vise omsorg for seg selv og andre. Hvis ikke omsorgsgivere er der når man trenger det, får man en opplevelse av å ikke være god nok og at man heller ikke kan mestre alene når omsorgsgivere ikke er til stedet. Utvikling av tilliten til andre legger grunnlag for utvikling av selvkontroll i neste stadium. Hvis tilliten man utviklet tidlig i livet settes på spill ved at det settes for høye eller for lave forventninger utvikles under- eller overkontrollert atferd og man får en følelse av skam og tvil. Hvis man må mestre alene før man er klar for det utvikles underkontrollert atferd. Hvis man får for lite utfordringer og aldri får viljen sin utvikles overkontrollert atferd (Erikson, 1963: 1968). Ifølge nyere psykodynamiske teorier utvikles de psykologiske temaene tillit og autonomi paralellet i løpet av livet innenfor ulike selvdomener. Ifølge Stern (1985) utvikles tillit innenfor det gryende selvet som igjen legger grunnlaget for selvkontroll innenfor kjerneselvet. Innenfor det subjektive selvet utvikles evnen til intersubjektivitet med en forståelse for at både en selv og andre har et indre subjektivt liv. Intersubjektivitet er noe av det viktigste for utviklingen av evnen til emosjonsreguleringen. Det er vanlig å si at man i den tidligste perioden av livet ikke kan se seg selv atskilt fra andre. Medfølelse i denne perioden handler om empati hvor man føler andres følelser (Hoffman, 2000). Hvis man har omsorgsgivere som viser glede og kjærlighet, vil man føle glede og kjærligeht. Hvis omsorgsgivere viser sorg og sinne, vil barnet også føle sorg og sinne. Etterhvert som man blir i stand til å se seg selv atskilt fra andre vil man kunne vise sympati og synes synd på andre når de viser følelser uten å føle disse følelsene selv. Man sier også at utviklingen går fra egosentrisme til andreorientering. Egosentrisme som handler om å ha egne tanker og følelser i fokus handler samtidig om å føle og tenke det samme som andre gjennom empati. Ifølge Piagets (1969) teorier om objektpermanens blir man rundt 7 månedersalderen i stand til å forstå at objekter eksisterer selv om de ikke er til stedet slik at de kan lære seg å bli trygg på at foreldre kommer tilbake etter å ha vært utenfor synsvidde en stund. (Før den alderen er borte-bø veldig morsomt, fordi de blir like overrasket hver gang). Dette har med utvikling av hukommenlsen som gjør at man kan beholde mentale representasjoner av andre. Disse mentale representasjonene bidrar til den oppfattelsen man har av sine evner til å regulere egne tilstander når voksne omsorgsgivere ikke er til stedet. Ifølge objektrelasjonsteorier vil disse mentale representasjonene av relasjonene i barndomen virke som arbeidsmodeller i møte med andre mennesker senere i livet og legge grunnag for følelsen av tillit versus mistillit og tryggheten versus utryggheten som man får til seg selv og andre. Ifølge Stern (1985) legger intersubjektivitet igjen grunnlaget for utvikling av det verbale selvet hvor man har fått kunnskaper om ord som gjør at man kan snakke og reflektere omkring emosjoner slik at man på den måten får bedre emosjonsregulering. Internaliserte vansker med følelsen av negative følelser av engstelse og depresjon på grunn av mentale bilder av negativ samhandling i relasjoner til andre reduseres gjennom samtaler hvor emosjonelle hendelser bearbeides. Intersubjektitivet blir viktig for å lære hva forskjellige emosjonsuttrykk betyr. Den tidligste form for intersubjektivitet handler om å kunne opprette felles oppmerksomhet gjennom blikkontakt og følge andres blikkretning (Trevarthen, 1979: 2005). Først reagerer barnet bare på andres emosjonelle uttrykk og siden knytter de emosjonsuttrykk til ting i omgivelsene gjennom emosjonell sosial referering. Det vil si at barn får forståelse for hva de selv føler i en situasjon gjennom å se på andres emosjonsuttrykk. Barn utvikler evnen til å regulere sine emosjoner gjennom å konstruere kunnskaper om verden i samarbeid med andre (Feinman, Roberts, Hsieh, Sawyer og Swanson, 1992). Dette gjør at man lærer å uttrykke sine følelser på en akseptabel måte i forhold til ulike situasjoner man deltar i. Emosjonsregulering går med andre ord fra andreregulering til selvregulering (Srouf, ). Med alderen overtar individet en stadig større del av reguleringen selv. Det skjer en utvikling fra å søke hjelp og beskyttelse hos voksne til å regulere egne tilstand og søke hjelp hos jevnaldrende. Også større barn og voksne har behov for hjelp til emosjonsreguleringen når stressnivået blir for høyt.