Språkutvikling

Språk og kommunikasjon

Kommunikasjon kommer fra det greske ordet communicare som betyr å gjøre felles eller delt. Kommunikasjon er overførelse av informasjon, et budskap, et signal, en mening osv. fra en person til en annen person eller mellom flere personer. Kommunikasjon defineres som enhver tilsiktet eller ikke tilsiktet overførelse av følelser, informasjon og holdninger fra en person til en annen (Tetzchner, 2001). Dette er i samsvar med Bolnesets (1997) definisjon som sier at »alt som individet gjør, bevisst eller ubevisst, kan kommunisere noe, bare det finnes en mottager, som bevisst eller ubevisst, oppfanger budskapet og tolker det». I følge Rommetveit (2003/1972: 31) kan det derimot defineres som kommunikasjon hvis en sender eller budskapsformidler har en intensjon om å gjøre noe kjent for mottakeren. .... «eg veit at hausten har komen, eg trur det snart blir regn, men korkje trea eller skyene har kommunisert det til meg». Verken trærne eller skyene hadde noen intensjon om å la noen tolke det slik at det er høst og at det snart begynner å regne og derfor kommer det ikke inn under definisjonen på kommunikasjon. Det skilles mellom språk og kommunikasjon (Rygvold, 2001). For å kommunisere må man ha en felles kode. En felles kode kan være språket, men man kan også kommunisere selv om man ikke snakker samme språk. Man kan gestikulere for å få andre til å forstå hva man mener og man kan viser følelser gjennom ansiktsuttrykk. Språk er det vi snakker. Det er et sett av tilfeldige konvensjonelle symboler som vi benytter for å overføre mening, et bestemt kulturelt mønster med vokale gester som vi har tilegnet oss på et bestemt sted til en bestemt tid. Det er et medium som vi benytter for å kode følelser, tanker, ideer og erfaringer. Man kan stille spørsmålet om tegnspråk og alternativ kommunikasjon er språk, om motoriske bevegelser, gester og ansiktsuttrykk er språk og om den form for kommunikasjonssystem som benyttes av andre arter kan defineres som språk, for eksempel om kommunikasjon mellom fluer, delfiner og sjimpanser er språk (Reber & Reber, 2001). I følge Rygvold (2001) er språket det som først og fremst kjennetegner mennesket. Hvis man mener språket er det som først og fremst kjennetegner mennesker blir dette et uetisk spørsmål. Det blir viktig å se på skillet mellom talespråk og andre former for språk. Alternativ kommunikasjon og kroppsspråk som benyttes av funksjonshemmede mennesker, for eksempel psykisk utviklingshemmede og døve mennesker, må også sees på som del av definisjonen på språk. 

Språkets deler

Språket kan deles inn i tre deler; Innhold, form og bruk (Rygvold, 2001). Innhold dreier seg om at ord og ordkombinasjoner har en bestemt mening. Dette kalles også semantikk og er studiet av hva setninger betyr og hva de viser til i omverdenen. Språkets form deles igjen inn i tre; 1. Fonologi omfatter språkets lyder (fonem), regler for hvordan disse lydene brukes, og hvilken funksjon disse har ved å skille betydningen av to ord fra hverandre. I ordene kul og gul er det språklydene /k/ og /g/ som skiller betydningen av ordene fra hverandre. Bokstaver og språklyder er ikke det samme, og en e kan for eksempel i dialekter ha språklyden æ. 2. Morfologi handler om hvordan man ved å sette sammen bokstaver på forskjellige måter kan lage forskjellige ord. Det handler også om hvordan ordets endinger viser til verbets tider og substantivbøyninger. 3. Syntaks dreier seg om hvordan ord kan settes sammen til setninger som betyr noe. Etterhvert som barn blir større lærer de seg også å følge det syntaktiske regelverket og ser at ordenes rekkefølge har betydning for formidling av mening.

I tillegg handler språkutvikling om å lære seg å ta språket i bruk (pragmatikk). Det handler om å kunne lytte til andre og formidle språket til andre verbalt og skriftlig i sosiale situasjoner, samtaler, presentasjoner, fortellinger og historier. Det handler om å kunne tolke språket slik at man forstår hva ord og setninger betyr og tilpasse språket til mottaker og situasjonen man befinner seg i slik at man kan gjøre seg forstått. 

Dialog

Dialoger mellom barn og voksne kan betraktes både som en kilde til språkutvikling og scenen hvor språket tas i bruk og budskapet overføres (Tetzchner, Feilberg, Hagtvet, Martinsen, Mjaavatn, Simonsen, Smith, 2004). I en dialog mellom barn og voksne er det et asymmetrisk samarbeid der den voksne har større ferdigheter og mer ressurser å bidra med enn barnet. Den voksne bygger opp sin del av dialogen som et stillas rundt barnets ytringer. «Stillaset» kan gradvis rives og barnets bidrag blir mer selvstendig (Jerome Bruner). Karakteristikken på dialogen mellom barnet og den voksne bestemmes av grad av felles oppmerksomhet, situasjonen, leker og objekter, språkferdigheter, individuelle samhandlingsmåter og foreldrenes tilpasningsstrategier.

Eksempel på språklæring gjennom dialog mellom Anders på 2 år og moren: 

A: Wivivi (Ser en kalv).

M: Det er ikke pippipi det derre. Der er en liten kalv. Ka si kalven da?

A: Væ.

M: Nei, mø si dem. 

A: Wø.

M: Ja.

For å delta i en dialog kreves det to typer ferdigheter 1) Innsikt i reglene for dialogen; - Ta initiativ, skaffe seg oppmerksomhet, etablere felles fokus og ta tur. 2) Felles forståelse og kunnskap om verden som resulterer i relevante tilskudd til samtalen. Kontekstforståelse skaper den rammen dialogen struktureres innenfor. Når begge har felles kunnskap om verden og dialogstrukturen er muligheten for god dialog best.

Prodialog

Den førspråklige samhandlingen mellom barn og voksne har dialogens grunnstruktur i opprettelse av felles oppmerksomhet og vekslingen, men den mangler en språklig innholdsmessig sammenheng mellom vekslingene. Prodialogen mangler altså ord.

Barn er født med evnen til å inngå i sosiale samspill og kommunikasjon med andre. Menneskeansiktet (munn+øyne) :-) og stemmer er spesielt interessante. Det første leveåret karakteriseres som en førspråklig periode. Barn begynner å produsere språklyder uten symbolverdi. I 6 mnd alderen begynner barn og bable. Bableydene går over til reduplisert babling med konsonant-vokallyder; mamamama og papapapa. Bablelydene får gradvis et innhold med mening. Tilegnelsen av språklydene legger grunnlaget for språkutviklingen. Forskning har vist at barn i 10 - 12 mnd alderen babler med intonasjon og sjargong som samsvarer med dialekter og språket man har rundt seg. I den førspråklige perioden snur barn hodet mot lyd og spesielt mot menneskestemmer (Rygvold, 2005).

Språkutvikling til ulike alderstrinn

1 - års alderen: Barn snakker i ett-ords yttringer som er knyttet til situasjoner. Gjennomsnittlig 67 ord, mellom 10 - 144 ord. I 18 mnd alderen snakker barn i ett-ords yttringer, løsrevet fra situasjonen. Gjennomsnittlig 191 ord, mellom 78 - 303 ord. Barn kan lytte til lesing og peke på bilder etter oppfordring fra andre. Noen liker å lytte til rim og regler, men det er individuelle forskjeller (Rygvold, 2005).

2 - 3 års alderen: Barn begynner å snakke i to-ords yttringer (substantiv, verb og adjektiv). Det er vanlig at barn i denne alderen kan mellom 200-300 ord. Barnet kan lære seg farger, størrelsesforskjeller og motsetninger som opp-ned og snill-slem). Språk får større betydning i rollespill og lek. Fra denne alderen av lærer mange barn seg å sette pris på rim og rytmer og liker veldig godt å bli lest for (Rygvold, 2005). 

3 - 4 års alderen: Det skjer en krafig økning i ord-forrådet med opptil 10 nye ord om dagen. Barn har normalt mellom 900 og 1000 ord. I denne alderen lærer barn preposisjonsord som i, på, under og adverb som (å hoppe) høyt, (å løpe) fort. Barn kan gruppere ord som mat, klær og dyr. Språket blir mer abstrakt og samtalene kan handle om hendelser utenom her og nå situasjonen (Rygvold, 2005).

4 - 5 års alderen: Det er vanlig at barn i femårs alderen kan mellom 2000-5000 ord, som tidsord (før-etter) og relative ord (størst og minst). Setningene er blitt lange og kan inneholde mellom 5 - 8 ord med veldig lite grammatiske feil. Barn er i denne alderen flinkere til å gjøre seg forstått ved å tilpasse språket til den de snakker med og til situasjonen de befinner seg i (Rygvold, 2005).

6 - 9 års alderen: Barn har i denne alderen ord for det meste. Det forstår overført betydning og dobbelt betydning i vitser og gåter (Rygvold, 2005).