Identitetsutvikling

Målet med utvikling er for de fleste å oppnå selvstendighet slik at man blir mennesker som kan velge hvem man vil være og hvordan man skal handle samtidig som man er sosiale personer med positive relasjoner til andre. Etterhvert som barn får en større forståelse for seg selv og andre utvikles en selvstendig personlighet og de lærer å kommunisere med andre. Identitetsutviklingen starter allerede i barndommen i forbindelse med selvutviklingen. Ifølge psykodynamikeren Erik Erikson handler utvikling av selvforståelsen i ungdomsalderen om identitetsdannelsen. Identitetsutviklingen handler om hvordan man danner en oppfattelse av hvem man er (Erikson: 1963: 1968). I ungdomsalderen dannes identiteten ved at man ser tilbake på barndomshendelser og knytter dem til hvem man er i nåtiden og hvilke muligheter som finnes i fremtiden. Man velger tilhørighet til yrke, ideologiske og moralske grupper og en seksuell identitet. Etterhvert som man innenfor ulike alderstrinn møter forskjellige utfordringer og finner løsninger på sosiale situasjoner danner man en forståelse for hvem man selv og andre er. Barnet knytter seg til andre samtidig som det også blir mer uavhengig av andre. Identitetsutviklingen handler om å bli selvstendige mennesker; som kan ta vare på seg selv og andre og tilpasse seg moralske normer og forventninger i samfunnet.

Den forståelsen man danner av seg selv i ungdomsalderen i forbindelse med identitetsdannelsen får spesielt stor betydning for personligheten i voksen alder. De fleste mener at denne utviklingen likevel foregår livet ut. Identiteten er den fornemmelsen man har av hvem man er. Personlighetens «kjerne» kan omtales som; Identitet, Selv, Jeg, Meg, Ego, Skjema, Skript eller Begrep og består av både kognitive og emosjonelle forhold som tanker, samvittighet og empati. Identiteten og forståelsen man har av seg selv og andre er en viktig del av personligheten og påvirker hvordan man handler. Det diskuteres hvor vidt personligheten inneholder en permanent kjerne; om man endres i løpet av livet eller forblir den samme, om man selv og andre har kontroll over personlighetsutviklingen, eller om fastlagte psykiske strukturer er bestemmende for personligheten. Dette er knyttet til utviklingspsykologiens tre hovedspørsmål. For det første om barndommen består av kritiske perioder hvor det er avgjørende at erfaringer finner sted for at personlighetsutviklingen skal forløpe normalt, eller om barndommen består av sensitive periode hvor man er mer påvirkelig for erfaringer. Det får betydning for hvor viktig tidlige hendelser i barndommen er, eller om erfaringer i voksen alder også fortsetter å påvirke personligheten. For det andre diskuteres det om utviklingen er kontinuerlig og kvantitativ, eller om den er diskontinuerlig og kvalitativ. En kontinuerlig utvikling innebærer at egenskaper man har tidlig i livet øker eller reduseres kvantitativt i løpet av livet. Er utvikling derimot diskontinuerlig går man fra å ha en egenskap tidlig i livet til å få en helt annen og kvalitativt forskjellig egenskap senere i livet. Det tredje spørsmålet innen utviklingspsykologi er om menneskets personlighet er medfødt og genetisk bestemt eller om miljøet med relasjoner til familie, venner og kulturen man vokser opp i er bestemmende for hvordan personligheten blir. Et enten eller perspektiv sees på som deterministisk fordi utviklingen bestemmes enten av medfødte genetiske egenskaper, eller påvirkning fra miljøet slik at man ikke har kontroll over egne handlinger. Et sosialkognitivt perspektiv antar at det finnes kognitive begreper mellom miljøet og genene som gir personen selvkontroll (Conner & Norman, 2005). Selvet som inneholder selvkraften med tro på egen selvkontroll i forhold til egen utvikling får betydning for om man kan gjøre det man selv vil (Bandura, 1995). 

Kjernen i den sosialkognitive utviklingen er utvikling av selvforståelsen og forståelsen av andres sinn. Sosialkognisjon omfatter det kognitive grunnlaget for forståelsen av egne og andre menneskers intensjoner, motiver, følelser og tanker (Tetzchner, 2001). Det første tegn på at barn har utviklet selvforståelse er når det i midten av det andre leveåret kjenner igjen sitt eget speilbilde, noe som forutsetter at barn har laget seg en mental representasjon av seg selv. Det betyr at barnet også har laget seg en mental representasjon av andre. Ifølge Margaret Mahlers (1975) objektrelasjonsteori er nyfødte i sin egen egosentriske verden. Siden får barnet oppfattelsen av at selv og verden (objekter) er under ett slik at det ikke er i stand til å skille mellom seg selv og omverdenen. Gradvis får barn en økt oppfattelse av å ha et selv som er adskilt fra andre. Da de oppdager at verden er stor og skremmende søker de tilbake til moren. Frem mot treårsalderen blir de mer selvstendige og får et klarere bilde av objekter i omverdenen. Det er ulike meninger om hvor gamle barn er når de blir selvstendige gjennom å kunne skille mellom seg selv og andre. Ifølge Jean Piagets (1969) kognitive teori utvikles evnen til objektpermanens i 7 mndsalderen slik at de forstår at objekter eksisterer selv om de ikke ser dem, men ikke før de er 7 år viser de forståelse for at andre ser ting på en annen måte enn de selv, og det er ikke før i 11 årsalderen at de kan tenke abstrakt gjennom hypotetisk deduktiv tenkning. Hypotetisk deduktiv tenking er "hvis - så - tenkning"; Man kan tenke at hvis jeg går ut døren før mamma kommer hjem, så blir hun bekymret for hun vet ikke hvor jeg er, og derfor må jeg skrive en lapp til henne med forklaringer på det. I følge Robert Kegan (1982) forløper identitetsutviklingen gjennom 6 forskjellige stadier med meningsdannelse, fra spedbarnsalderen til slutten av ungdomsalderen, hvor det gjentatte ganger finner balansen mellom en subjektiv - objektiv orientering. Små barn er ikke i stand til å skille mellom seg selv og andre og er sine relasjoner heller enn å ha sine relasjoner, men vil i løpet av utviklingen gå over til å ha sine relasjoner. Når man i ungdomsalderen deltar i ulike grupper er man først gruppenes holdninger og ideologier og senere vil man ha egne holdninger. En lite selvstendig personlighet vises gjennom at man er sine relasjoner og mangler egen personlighet når man ikke har nære relasjoner til mennesker man likevel kan se seg atskilt fra. Personen beskrives som et individ med et «tomt selv» og som føler seg ensom i mengden med mennesker. Ifølge Sterns (1985) nyere psykodynamiske objektrelasjonsteori går utviklingen verken fra å være forent til bli atskilt, eller fra å være atskilt til å bli forent med andre. I løpet av livet vil utvikling av psykologiske temaer som tilknytning og selvstendighet alltid finnes side om side innfor ulike selvdomener. Ifølge Damon & Hart (1988) foregår utvikling av selvforståelsen og forståelsen av andre parallelt, men overlapper ikke fullstendig. Sevforståelsens hovedoppgave er dannelsen av en personlig identitet hvor man differensierer seg selv fra andre. Ifølge Forsyth (2010) består den personlige identiteten av unike individuelle kvaliteter som personlighetstrekk, personlige oppfatninger og ferdigheter. Den sosiale identiteten omhandler alle kvaliteter som kommer som resultat av medlemskap i sosiale grupper, som familie, klikker, arbeidsgrupper, nabolaget, byer, områder og land. Den personlige identiteten differensieres fra den sosiale identiteten gjennom fire temaer (Damon & Hart, 1988: Stern, 1985): 1. agens; en oppfattelse av selvkontroll når det gjelder egne handlinger og endringer av en selv, og at man har en kropp som er fysisk og psykisk atskilt fra andre, 2. kontinuitet; en oppfattelse av at man forblir den samme selv om endres innenfor en selvhistorie, 3. differensiering; en oppfattelse av at man er unik i sammenligning med andre, 4. refleksjoner; man har utviklet ord og begreper som gjør at man kan gjøre seg opp meninger om hvem man selv og andre er.

Forskning har vist at samfunn i vesten og bysamfunnene er mer individualistiske og legger vekt på at mennesker får utvikle selvstendige identitet, mens samfunn i østen og bygdene er mer kollektivistiske og legger vekt på at man utvikler en fellesskapsorientert identitet. Globaliseringen av verden har gjort at man går mot en mer moderne felles kultur hvor mange er blitt opptatt av å bli selvstendige individer. Det handler bland annet om kvinnefrigjøring og frigjøring fra moralske religiøse grupper. Dette mener Arnett (2002) handler om å miste en identitet på grunn av liten tilhørighet til en egen sosial gruppe. Når mange forlater sin tilhørighet til fordel for en moderne kultur fører det til større polarisering og konflikter mellom mindre religiøse grupper og den verdslige verden (Beckford, 2003). Ifølge McAdams (2013) vil det å finne en balanse mellom individualitet og felleskap i et moderne samfunn legge grunnlaget for tilfredshet innenfor en generativ identitet. Generativitet handler om hvordan man i voksen alder viser omsorgsfullhet og produktivitet gjennom blant annet å ta vare på den yngre generasjonen som foreldre, besteforeldre, som ansatt i arbeidslivet, frivillig i veldedige organisasjoner, som venn, eller på andre måter.