Psykodynamiske teorier

Psykodynamiske teorier fokuserer hovedsakelig på utviklingen av indre psykiske strukturer som foregår i barndommen i relasjon til foreldrene. Det psykodynamiske perspektivet har sine røtter i Sigmund Freuds psykodynamiske teorier. I følge Freud (1923) er motivet for personlighetsutviklingen drifter eller psykisk energi som finnes i den medfødte psykiske strukturen id og som stadig søker utløp. Det finnes i følge Freud både positiv energi som kalles libido og er et livsinstinkt, og negativ energi som kalles thanatos og er et dødsinstinkt. Siden utvikles den psykiske strukturen superego som inneholder kulturens tradisjonelle normer og regler overført gjennom oppdragelse. Gjennom barnets egne erfaringer med realitetene innenfor et mer moderne samfunn utvikles den psykiske strukturen ego som holder balanse mellom medfødt psykisk energi og krav innenfor et tradisjonelt samfunn. Freud delte bevisstheten inn i tre; det bevisste, det førbevisste og det ubevisste. Eriksons (1963: 1968) nyere psykodynamiske teorier har fortsatt å utforske ubevisstheten, men legger mindre vekt på betydningen av driftenes betydning for utvikling og retter større fokus mot egokontroll er relatert til sosial energi som utvikles innenfor forskjellige kulturelle kontekster (Erikson, 1963: 1968). Det psykodynamiske perspektiver legger vekt på de sosiale relasjonenes betydning for den emosjonelle utviklingen og sier man utvikler fornemmelsen av ulike egenskaper. Eriksons psykoanalytiske teori viser hvordan utviklingen fortsetter også etter barndommen, gjennom ungdomsalderen og inn i voksen og gammel alder. I løpet av 8 ulike faser utvikles egostyrken i møte med konflikter innenfor tidligere faser som man trenger for å løse konfliktene man møter innenfor senere faser av livet (Erikson, 1963: 1968). Individet utvikler gradvis en mer selvstendig identitet vis à vis sosiale kontekster i løpet av livssyklusen. I første fase av livet utvikles tillit versus mistillit i forbindelse med tilknytningen mellom barnet og omsorgsgiver som tilpasser seg barnets fysiologiske og psykologiske tilstander slik at det gir fornemmelsen av av trygghet eller utrygghet i relasjon til seg selv og andre. I følge Ainsworth (1969) har tillit i Eriksons teori samme betydningen som selvtillit. I forbindelse med for strenge eller for indulgente grenser fra omsorgsgivere i neste fase utvikles autonomi og selvkontroll i motsetning til underkontroll og overkontroll som fører til fornemmelsen av viljestyrke versus skam og tvil. I tredje fase begynner barnet å knytte sine identifiseringer med foreldre og andre til roller i voksen alder. De viser initiativ versus passiv avhengighet som gir fornemmelsen av retning i livet versus skyld. I fjerde fase tar barnet i bruk kulturens redskaper i skolealderen og utvikler arbeidsomhet versus underlegenhet slik at det får fornemmelsen av kompetanse versus udugelighet. I femte fase utvikles identitet versus rolleforvirring i ungdomsalderen hvor man får fornemmelsen av tilhørighet til et yrke, moralske, religiøse og politiske grupper i samfunnet. I forbindelse med identitetsdannelsen ser man tilbake på sine barndomserfaringer og knytter det til nåtiden og valg for fremtiden. I ung voksen alder har man funnet en identitet og tilhørighet som gir egostyrken man trenger for å løse konflikter i forhold til intimitet versus isolasjon i sjette fase hvor man får fornemmelsen av vellykkede vennskaps- og kjærlighetsforhold. Dette legger grunnlag for utvikling av generativitet versus stagnering i syvende fase  slik at man får fornemmelsen av produktivitet og omsorgsfullhet i voksen alder. I åttende fase møter man konflikten integritet versus fortvilelse gjennom å se tilbake på hva man har gjort i løpet av livet og man aksepterer egen livssyklus til tross for vanskeligheter og at man får fornemmelsen av visdom. Et tradisjonelt psykodynamisk perspektiv legger vekt på betydningen av psykiske strukturer dannet i tidlig barndom som grunnlag for senere utvikling i ungdomsalder, voksen og gammel alder. Det reduserer personens mulighet til selvkontroll når det gjelder egen utvikling. Samtidig reduseres personens selvkontroll av at en del av disse psykiske strukturene blir sett på som ubevisste. 

Daniel Sterns (1985) nyere psykodynamiske teori er en objektrelasjonsteori som erstatter de psykiske strukturene id, ego og superego med «objekt» og «selv». I barndommen dannes det objektrelasjoner i forbindelse med utvikling av evnen til å vise objektpermanens når man blir i stand til å danne minner om omsorgspersoner og forstår at de eksisterer og kommer tilbake selv om de blir borte en stund. Objektrelasjoner er mentale representasjoner av relasjonene og de rollene en selv og andre har i samspillene. Disse representasjonene benyttes som arbeidsmodeller som grunnlag for forståelsen av senere sosiale interaksjoner og utøver en ubevisst påvirkning på personens relasjoner livet ut. Hvis det er blitt dannet negative representasjoner av en selv og andre i tidligere relasjoner, vil man kunne få vanskeligheter med å forme eller opprettholde positive relasjoner til andre og en tendens til å forvente smertefull samhandling og avvisning fra andre senere i livet. I følge Daniel Stern (1985) foregår utviklingen av selvet innenfor fire domener som er knyttet til forskjellige sosiale erfaringer i løpet av livet; Fornemmelsen av et gryende selv, et kjerneselv, et subjektivt selv, og et verbalt selv. Selvfornemmelsen utvikles ikke gjennom stadier som følger etter hverandre, men så snart selvene er blitt dannet i barndommen, fortsetter de å vokse og eksistere som domener side om side gjennom hele livet. For det første formes et gryende selv fra spedbarnsalderen av eller før, i forbindelse med tilknytningen i de tidligste relasjonene til omsorgsgivere som tilpasser seg barnets fysiologiske og mentale tilstander. Den første tiden handler om foreldrenes sosiale handlinger som respons på barnets sosiale handlinger. Foreldrene vugger, trøster, snakker, synger, lager lyder og ansikter, mens barns sosiale handlinger viser seg som gråt, smil og blikk. Stern (1985) legger vekt på hvordan barnets gryende selv utvikles som resultat av overfortolkning i kommunikasjon mellom barnet og omsorgsgiver. For at sosial samhandling skal være mulig legges menneskelige kvaliteter i barnets handlinger, slik at barnet får en forståelse for hvordan det kan vise menneskelige handlinger. Barna behandles som om de er forståelige og som de menneskene de kommer til å bli. For det andre utvikles agens, distinktivitet, kontinuitet og intensjoner innenfor et kjerneselv. 1. Agens gir fornemmelsen av at man eier egne handlinger, har fri vilje og selvkontroll vis à vis andre mennesker. 2. Distinktivitet gir fornemmelsen av å være en person med en avgrenset, affektiv, fysisk og helhetlig kropp. 3. Kontinuitet gir fornemmelsen av hukommelse og sammenhengende eksistens, en selvhistorie med tilknytning til fortid, og at man er den samme selv om man endres. 4. Forståelse for intensjonen bak ulike handlinger bidrar til mening i den kulturen man er del av. For det tredje former barnet et subjektivt selv med en fornemmelse av å ha et eget indre subjektivt liv og at andre også har det. Barnet oppdager at det kan dele sine tanker med andre og at andre som er atskilt fra en selv kan dele sine mentale tilstander med dem. Dette er i samsvar med Piagets (1923) begrep om å kunne opprette felles oppmerksomhet. I følge teorier om kommunikasjon handler dette om muligheten til intersubjektivitet (Trevarthen, 2005). Det handler om å tone seg inn til hverandres måter å tenke på, tillegge andre intensjoner og motiver og kunne oppfatte dem riktig, og tillegge andre følelsestilstander og sanse om de er i samsvar med egne følelser eller ikke. Fornemmelsen av et subjektivt selv handler også om affektiv inntoning og deling av affektive tilstander. Ved at omsorgsgiver viser empatiske responser og speiler barnets indre tilstander, får det kunnskaper om egne følelser og fornemmelse av et selv. Mellommenneskelig kommunikasjon formet gjennom inntoning spiller en viktig rolle for barns gjenkjenning av indre følelsestilstander og forståelse for at følelser kan deles med andre. Barn lærer også om emosjonelle situasjoner gjennom sosial referanse og opprettelse av felles oppmerksomhet med andre. De sjekker ved å se på andre før det tilnærmer seg situasjoner de er usikker på, for å lese ansiktsuttrykk og stemmeleie og høre hva andre sier. Intersubjektivitet og kunne forstå og fornemme andres intensjoner er opprinnelsen til å kunne ta språket i bruk innenfor det fjerde selvområdet, et verbalt selv. Det verbale selvet handler om personlige kunnskaper om ord som har fått en betydning man har kommet fram til i samtaler med andre og det er også ord som kan brukes til å kommunisere med andre. Språket tillater to mennesker å skape en delt mening om en selv som tidligere var ukjent, og til at barnet kan starte på konstruksjonen av en fortelling om sitt eget liv. Det verbale selvet gjør at barnet kan referere til seg selv på en objektiv måte og det gir muligheten til selvrefleksjoner.

Ifølge tradisjonelle psykodynamiske teorier handler tillit til andre i forbindelse med trygg tilknytning om å utvikle et grunnlag for tillit til en selv slik at man blir uavhengig av andre. Gjennom tilpasning hvor man blir vist tillit til at man mestrer utvikles tillit til at man selv kan mestre på egen hånd (Erikson, 1963: 1968). Ifølge andre teorier går utviklingen på det kognitive området fra en egosentrisk til et andreorientert perspektiv og på det emosjonelle området går emosjonsregulering fra andreregulering til selvregulering (Piaget, 1932: Hoffman, 2009). I følge Stern (1985) finnes temaene tilknytning, tillit, intimitet og autonomi innenfor alle fire domenene til enhver tid og får betydning for selvutviklingen i løpet av hele livsløpet. Atskillelse og nye måter å være sammen på må sees i et livsløpsperspektiv og foregår ikke innenfor enkelte faser av utviklingen. Stern er uenig i at spedbarnet i løpet av sine første måneder av livet er udifferensierte, lever i ett med sine omsorgsgivere, og gradvis separeres fra den andre. Han hevder at man allerede i spedbarnsalderen har en fornemmelse av en selv og den andre innenfor det gryende selvet. For å kunne oppleve fellesskap med andre må man først ha utviklet fornemmelsen av en selv og den andre. Det subjektive selvet har sitt grunnlag i kjerneselvet som etablerer en fysisk atskillelse mellom en selv og andre. Samtidig som det subjektive selvet med en fornemmelse av intersubjektivitet fører til mental intimitet, fortsetter utviklingen av større individualitet innenfor kjerneselvet. I følge Stern (1985) går man verken fra å være atskilt til forent, eller fra å være forent til å bli atskilt. Han mener tidligere psykodynamiske teorier ikke har sett hva intersubjektiviteten tillater av deling med subjektive erfaringer. Både autonomi og intimitet et resultat av intersubjektivitet. Til en hver tid i løpet av livet jobbes det med fysisk intimitet og autonomi innenfor kjernedomenet, subjektiv intimitet (empati) og autonomi innenfor det subjektive domenet, og intime og autonome meninger innenfor det verbale domenet. Heller ikke senere er barnet hovedsakelig opptatt av individualisering og å løsrive seg fra andre. Når barnets kognitive utvikling gjør intersubjektivitet mulig, blir barnet opptatt av å dele tanker og følelser med andre. Intersubjektivitet dekker et behov for trygghet og kan ha tilknytning som mål, og manglende intersubjektivitet kan være ødeleggende for relasjoner. Mennesker som deler samme subjektive erfaringer inkluderes i en gruppe, mens unike erfaringer som ikke deles av andre i gruppen kan innebære isolasjon og at man holdes utenfor medlemskap i gruppen.