Personlighetstrekk

Personlighetstrekk defineres som en samling trekk som i likhet med definisjonen på personlighet viser til personens karakteristiske måter å handle, tenke og føle på. Trekkteoretikere leter etter de grunnleggende dimensjonene i personligheten; de viktigste måtene individer skiller seg fra hverandre på i sine varige holdninger og motiver, og i sine forskjellige måter å uttrykke seg på og relatere seg til andre mennesker på (McCrae & John, 1992). Personlighetstrekk kan defineres både på en fenotypisk og en genotypisk måte. En fenotypisk definisjon forteller oss hvordan et trekk ser ut og hvordan vi kan gjenkjenne det når vi ser det (McCrea & Costa, 2006). Dette definerer trekk som dimensjoner knyttet til individuelle forskjeller i tendenser til å vise konsistente mønstre med tanker, følelser og handlinger. En genotypisk definisjon ser på personlighetstrekk som medfødte grunnleggende tendenser som fører til konsistente mønstre av tanker, følelser og handlinger (McCrae & Costa, 1995). Ordet tendens vektlegger det faktum at trekk bare handler om å være disponert for å vise en bestemt type atferd, og ikke absolutte determinanter for atferd. I følge McCrae & Costa (1995) handler dette om diskusjonen om trekk bare er beskrivelser av atferd eller om de gir en legitim og nyttig form for forklaring på personlighet. En genotypisk definisjon beskriver personlighetstrekk som noe annet enn rene vaner, repeterbar, og mekanisk atferd. Vaner er lært atferd, mens trekk er generaliserte disposisjoner som uttrykkes gjennom flere forskjellige handlinger. Innenfor en dynamisk helhetlig teori om personligheten benyttes en genotypisk definisjon som ser på personlighetstrekkene som hypotetiske medfødte disposisjoner eller tendenser, mens tilpasningskarakteristikker som utvikling av selvforståelsen innenfor livshistoriers hendelser bidrar til personlighetstrekkenes fenotypiske uttrykk (McCrae & Costa; 1995; 2008). 

Dagens trekk- og typeteorier tar utgangspunkt i temperamentsteoriene fra gamle dager. Det eldste typologisystemet vi kjenner til ble utviklet av orientalske astrologer som bestemte personlighetskarakteren ved å ta utgangspunkt i de fire elementene vann, luft, jord og ild (Krepsen, Vanmannen, Tyren, osv.). Nært knyttet til typologi er også Hippokrates greske antikke medisinske temperamentsteori som klassifiserte mennesker som flegmatiske, sangvinske, koleriske eller melankolske alt etter hvilke av de fire kroppsvæskene – slim, blod, gul og sort galle – som dominerer hos dem. Hans Eysencks (1967) nyere trekkdimensjoner «nevrotisisme/emosjonalitet-emosjonell stabilitet» og «ekstroversjon-introversjon», er i stor grad sammenfallende med Galens fire kvadrater i hans modell. Den stabile ekstroverte er sangvinsk, den ustabile ekstroverte er kolerisk, den stabile introverte er flegmatisk og den ustabile introverte er melankolsk. 

Hans Eysenck (1967) forsket også på relasjonene mellom forskjellige psykiske vansker og trekkdimensjonene ekstroversjon-introversjon og nevrotisisme-emosjonell stabilitet. Benevnelsene av forskjellige psykiske vansker i Eysencks modell som for eksempel psykopat, benyttes i dag bare som populærpsykologiske begreper og ikke som diagnoser.

Carl Jungs (1921) typologimodell bygger også på eldre temperamentsteorier og fremstiller orienteringsfunksjonene Sansning-Intuisjon og Tenkning-Følelser i en sirkel med fire hjørner som i stor grad overlapper med de eldre temperamentsmodellene (Sharp, 1992). I tillegg består Jungs typologimodell av grunnholdningene introversjon-ekstroversjon. Orienteringsfunksjonene virker på ulike måter sammen med grunnholdningene, slik at det utgjør 8 forskjellige personlighetstyper; 4 introverte typer og 4 ekstroverte typer. 

Med utgangspunkt i Carl Jungs personlighetsmodell ble Myer Briggs Type Indikator (MBTI) utviklet (Myers & Myers, 1980). I MBTI utgjør de forskjellige kombinasjonene av grunnholdningene; introversjon-ekstroversjon, og orienteringsfunksjonene; persepsjon (sansning eller intuisjon) og avgjørelser (tenkning og følelser), til sammen 16 forskjellige personlighetstyper; Det vil si 8 ekstroverte typer og 8 introverte typer (Myers, 1995). Gjennom tidene har personlighetsteoretikere diskutert hvor mange trekk personligheten består av og flere hundre forskjellige trekkdimensjoner er blitt foreslått (McCrae & John, 1992). Den viktigste utviklingen innenfor forskningen på trekkteorier var gjenoppdagelsen av trekkene innenfor Fem Faktor Modellen (FFM). To tradisjoner førte frem til dagens «fem-faktor-modell» (McCrae & John, 1992). Den ene tradisjonen kom frem til ulike trekk ved å analysere svar på spørreskjemaer. På denne måten kom Eysenck (1967) frem til to store trekkdimensjoner; Introversjon-Ekstroversjon og Emosjonalitet/Nevrotisisme-Stabilitet. Den andre var den leksikalske tradisjonen, som finner frem til variasjonen i personlighetstrekk ved å undersøke ordbøker (Saucier & Goldberg, 1996). For å kunne beskrive individers forskjellige personlighetstrekk er det gjennom tidene blitt utviklet flere tusen forskjellige ord i takt med språkutviklingen. Innenfor den leksikalske tradisjonen fant Tupes & Christal (1961) 5 sterke og tilbakevendende trekk blant 8 forskjellige utvalg. Dette blir sett på som den formelle begynnelsen til dagens Fem Faktor Modell. På 1980 – tallet konkluderte mange forskere med at disse fem faktorene var sentrale dimensjoner ved personligheten (McCrae & John, 1992). McCrae & Costa kom først fram til en tre-faktormodell; I samsvar med Eysencks modell fant de trekkdimensjonene ekstroversjon og nevrotisisme i tillegg til den tredje dimensjonen åpenhet til nye erfaringer. For å finne en mer dekkende modell vendte forskningen seg til språket, og trekkene omgjengelighet og samvittighet ble lagt til i modellen. For hver av disse fem faktorene kom de i tillegg fram til seks spesifikke trekk som ble kalt fasetter fordi de reflekterer spesifikke sider, aspekter eller fasetter ved de bredere trekkene (McCrae & Costa, 2006). I dag er FFM den mest anvendte modellen om personlighetstrekk. FFM gir en hierarkisk organisering av personlighetstrekk med fem brede dimensjoner øverst i hierarkiet; Nevrotisisme, Ekstroversjon, Åpenhet til erfaringer, Omgjengelighet og Samvittighet, og seks fasetter under hver personlighetsdimensjon. Dimensjonen ekstroversjon deles inn i fasettene; varme, selskapelighet, selvsikkerhet, aktivitet, spenningssøkende og positive emosjoner. Dimensjonen åpenhet deles inn i fasettene; fantasi, estetikk, følelser, handlinger, ideer og verdier. Dimensjonen nevrotisisme deles inn i fasettene; engstelse, fiendtlighet, depresjon, selvbevissthet, impulsivitet og sårbarhet. Dimensjonen omgjengelighet deles inn i fasettene; altruisme, likefremhet, føyelighet, beskjedenhet, omsorgsfullhet. Dimensjonen samvittighetsfull deles inn i fasettene; kompetanse, orden, pliktoppfyllelse, prestasjoner, selvdisiplin og planlegging (McCrae & Costa, 2013; 2006). Andre personlighetsmodeller består av personlighetstrekk som overlapper med lignende personlighetstrekk som finnes i FFM (McCrae & John, 1992; John, Naumann, & Soto, 2008). For eksempel overlapper dimensjonene i MBTI, (med unntak av Nevrotisisme) med personlighetsdimensjonene som finnes i FFM; avgJørelse (-oPplevelse) overlapper med Samvittighet, Følelser (-Tenkning) overlapper med Åpenhet (-Konvensjonell), og Ekstroversjon (-Innadvendt) overlapper med Ekstroversjon (-Introversjon).

Det skilles mellom trekk- og typeteorier (Allport, 1937). I følge Reber & Reber (2001) er typetilnærmingen hovedsakelig opptatt av å finne ut hva individer har til felles mens trekkteorier fokuserer på hva som skiller individer fra hverandre. De eldste temperamentsteoriene viser til typer og deler personligheten inn i kategorier som alle personer kan sorteres inn i uten store overlappinger eller endringer. Til forskjell fra typeteoriene benytter trekkteorier ortogonale dimensjoner som hver og en person kontinuerlig distribueres langs (Eysenck, 1967; McCrae & Costa, 2008). For eksempel går dimensjonen ekstroversjon fra stor grad av ekstroversjon til stor grad av introversjon (eller liten grad av ekstroversjon). Myers & Myers (1980) teori om 16 personlighetstrekk gir inntrykk av en typologisk inndeling. Det viser i større grad til kvalitative forskjeller mellom personer enn trekkteorier som gir kvantitative beskrivelser av individuelle forskjeller med høye eller lave skårer på en og samme trekkdimensjon. I følge McCrae & Costa (2006) er personlighetstrekkene i Fem Faktor Modellen (Samvittighet, Omgjengelighet, Nevrotisisme, Ekstroversjon og Åpenhet) universelle på tvers av ulike kulturer, alder og kjønn. Signifikante hendelser i løpet av livet, press fra miljøet og ulike kulturelle kontekster får liten betydning for endring av personlighetstrekk. Noen endringer skjer, men trekkenes modningsforløp er den samme i alle kulturer. Personlighetstrekkene som vil karakterisere individet er hovedsakelig ferdig utviklet i 20 - 30 årsalderen og stabilitet er det mest fremtredende ved personlighetstrekkene etter 30 årsalderen. I følge McCrae & Costa (2006) kan selvforståelsen bidra til opplevelsen av at personlighetstrekkene har endret seg i løpet av livet, men det innebærer likevel ikke virkelige endringer. Over lang tid eller gjennom terapi kan det likevel også forekomme at personens underliggende biologiske tendenser endrer seg fra et konsistent mønster til et annet.