Utvikling i voksen og gammel alder

Det er noen felles trekk hos alle voksne og eldre. Alle kan se om et menneske er gammelt eller ungt. Det finnes en del forestillinger og stereotypier på hva et gammelt menneske er. For eksempel at gamle mennesker ofte sitter i gyngestol, strikker, hører dårlig, ser dårlig, glemmer lett, er dårlig til bens og er ensomme. Det finnes også positive forestillinger som at gamle er tålmodige, har god tid og er kloke. Når man har nådd 30 års alderen er det vanlig at mennesker begynner å tenke på den biologiske klokken. Mange tror at utviklingen etter fylte tretti år bare går nedover. Pensjonistalderen er 67 år og det kan jo antyde at unge blir verdsatt mer og sett på som mer arbeidsdyktige og produktive enn gamle.
Voksnes utvikling studeres innenfor biologiske, sosiale og kognitive området. Områdene kan ikke studeres alene, men må sees i sammenheng med hverandre.

Alderdom og voksen alder defineres ikke bare ved å vise til år og kronologisk alder. Den sosiale alderen handler om å føle seg unge selv om man blir eldre og hvordan man ikke alltid lever opp til de sosiale forventningene knyttet til kronologisk alder.
I dag er de fleste enige om at utvikling, spesielt i voksen alder og alderdom er avhengig av konteksten man lever i og at tilpassinger i miljøet er viktig for å ivareta utvikling i alderdom. Use it or loose it (bruk det eller mist det). Det betyr at mennesker er plastiske i sin utvikling og at man gjennom å trene og være aktiv, kan utvikle og holde ved like sine kapasiteter både på det biologiske og kognitive området. Plasitsiteten er størst hos yngre mennesker, og med alderen kan fysikken og sanser som syn og hørsel svekket hos eldre mennesker, noe som gjør at man blir avhengig av hjelpemidler som for eksempel høreapparater. For å holde evner ved like og for å kunne delta i ulike aktiviteter vil man med alderen bli mer og mer avhengig av de muligheter og faktorer som miljøet kan bidra med. Nye teknologiske oppfinnelser og medisinske forbedringer har medført at de fleste mennesker i dag lever fram til gammel, gammel alder og det blir stadig flere eldre mennesker i samfunnet.

Kan alderdommen sees på som en periode med avvikling eller som en periode med utvikling?

Voksnes utvikling kan studeres innenfor flere områder: Innenfor det biologiske området studeres anatomisk vekst og modning som kommer av våre medfødte gener og hormoner. Det vil si en medfødt bestemt sekvens av vekst og forandring som er relativt uavhengig av ytre begivenheter. Innenfor personlighetsutviklingen ser man på de individuelle forskjellene (interindividuelle forskjeller), men også hva man har til felles med alle andre (intraindividuelle forandringer). Innenfor det sosiale området studeres individers interaksjon med andre individer i miljøet. Her skal jeg hovedsakelig diskutere kognitiv utvikling i voksen alder og alderdom. Studiet av kognitiv utvikling handler om utvikling av indre mentale prosesser som tanker, hukommelse, persepsjon, oppmerksomhet, informasjonsprosessering, intelligens og kreativitet. Her skriver jeg om forskning som er gjort på utvikling av intelligens i voksen alder og alderdom. De forskjellige områdene for utvikling påvirker hverandre og kognitiv utvikling kan derfor ikke studeres alene uten også å ta med biologisk utvikling, personlighetsutvikling og sosiale faktorer med i betraktning. I et livsløpsperspektiv kan man heller ikke studere alderdommen uten å knytte den til tidligere perioder i livet.

Kronologisk alder refererer til antall år det er siden man ble født. Psykologisk alder refererer til mulighetene man har til å tilpasse seg miljøforandringer gjennom læring, hukommelse, intelligens, emosjonell kontroll, motivasjon, mestringsstrategier osv. Psykologisk alder og kronologisk alder korrelerer ikke alltid. Noen kan være psykologisk ung selv om de er kronologisk gamle. Sosial alder refererer til sosiale roller som setter forventninger til mennesker. Det finnes visse forventninger til hvordan man skal handle i følge sin alder. Forventningene tilsvarer ikke alltid med hvordan personen ser på seg selv. Derfor kan eldre mennesker noen ganger handle som ungdommer fordi de føler seg unge.

Forklaringer på utvikling i gammel alder har forandret seg gjennom historien med nye paradigmeskift og menneskesyn. I følge det mekaniske paradigmet er individets utvikling et produkt av miljøkrefter. Menneskets atferd er som en maskin ved at det passivt lar seg påvirke av krefter utenifra. Man ”trykker på en knapp” og forventer at mennesket handler på en bestemt måte. I følge dette er menneskets utvikling et produkt av eller en reaksjon på faktorer i miljøet og kulturen. Dette synet innebærer også at ferdigheter ikke er medfødte. Det organiske paradigmet derimot innebærer at menneskets utvikling foregår i stadier som en biologisk modningsprosess som er universelle. I følge dette er mennesket født med alle sine evner og ferdigheter og trenger bare vokse for at disse skal vise seg. I følge dette synet er mennesket også passivt og ikke aktivt med på å bestemme sin skjebne. Menneskets utvikling er forutbestemt av sine gener. I nyere tid har det kontekstuelle menneskesynet blitt mer dominerende. Det foreslås at mennesket er dynamisk, og dets utvikling er ikke rettet mot et bestemt mål eller avsluttet stadium. I følge dette synet vil menneskets atferd være avhengig av kontekstene de befinner seg i. Konteksten kan bety ens fysiske, biologiske, sosiale, historiske eller kulturelle kontekst. Den sosiale, historiske eller kulturelle kontekst vises gjennom sosiale normer og forventninger fra familie og venner. Ens biologiske kontekst gjelder fysisk helse og ferdigheter. Det grunnleggende prinsippet er at det ikke bare er konteksten som påvirker individet, men individet påvirker også konteksten. Det kontekstuelle menneskesynet legger vekt på at utviklingen kan gå i flere forskjellige retninger. Mennesket er i en konstant forandring i en konstant foranderlig verden.

For å diskutere intelligensutvikling i voksen alder og alderdom stilles spørsmålet om intelligens kan defineres og måles? Et synspunkt er at intelligens ikke eksisterer i konkret forstand og at det ikke kan observeres direkte. Det er bare et abstrakt psykologisk begrep. Det betyr at intelligens kan defineres ved å måle en persons utførelser på en intelligenstest. I tillegg til intelligens, vil testen bli påvirket av personlighet, motivasjon, utdannelsesbakgrunn, redsel osv. Flere forskjellige oppgaver må bli gitt for at man skal kunne evaluere om intelligens er en enkelt ferdighet eller flere uavhengige ferdigheter. Charles Spearman mente at intelligens er en enkelt ferdighet. Han kalte ferdigheten for g faktor eller en generell evne. Alfred Binet (1905), som har utviklet den mest kjente intelligenstesten, IQ testen (tester intelligens kvotienten), mente også at intelligens er en generell ferdighet. Andre psykologer har foreslått at intelligens består av flere separate, uavhengige mentale ferdigheter (Thurstone, 1938). John Horn, en amerikansk psykolog og forsker på intelligens i alderdom, argumenterte for eksistensen av to intelligenskomponenter (Hoyer, 1999); krystallisert intelligens og flytende intelligens: Krystallisert intelligens forteller oss i hvor stor grad individer har kunnskap som verdsettes av den kultur man tilhører og som tilegnes gjennom erfaring. Den vises i kommunikasjonsferdigheter, vurderingsevne, forståelse og fornuftstenkning i forhold til hendelser i hverdagen. Eksempel på det er verbal forståelse, logisk tenkning, beslutningstaking og lingvistiske ferdigheter. Den andre kalte han flytende intelligens, som består av individers prosesseringsferdigheter; mulighet til å oppfatte, huske og løse problemer. Det vil si mentale ferdigheter som ikke er knyttet til ens kultur. Det er den siden ved intelligens som er uavhengig av ervervet kunnskap og erfaringer. Disse ferdighetene viser seg i persepsjonsfart, å kunne se relasjoner i mønstre, trekke slutninger om relasjoner. Noen foreslår at flytende intelligens representerer sentralnervesystemet og derfor er knyttet til den biologiske utviklingen.

Undersøkelser som har forsket på eldre menneskers intelligens ved hjelp av intelligenstenster viser at skårer på intelligens synker med alderen. Alderen for når prestasjonene begynner å synke og størrelsen på reduksjonen er avhengig av forskningsdesign. Tverrsnittsundersøkelser viser at nedgangen starter i slutten av ungdomsalderen og tidlig voksne alder. Etter hvert oppdaget forskere at voksne viste en brattere nedgang i noen former for intelligens enn andre. Med alder sank skårene på WAIS tester mer enn skårene på verbale tester. Det som skiller disse testene er at WAIS tester innebærer at individene må svare så raskt som man kan, mens man på verbale tester kan ta den tid man trenger. Disse data foreslo at resultatene som viser at eldre trenger lengre tid for å svare kan forklares med at eldre utfører dårligere på ikke-verbale tester. Schaie og Willis illustrerte at skårene på forskjellige typer intelligenstester ikke reduseres lineært med alderen (Hoyer, 1999). For det første finnes aldersrelatert reduksjon i alle typer mentale ferdigheter. For det andre viser verbale ferdigheter minst aldersrelatert reduksjon og at perseptuelle ferdigheter er mest relatert til alder. For det tredje er det større variabilitet etter 50 – 60 års alderen på intelligensskårer blant alle typer ferdigheter. I tillegg til dette viser tverrsnittsundersøkelser at krystallisert intelligens øker frem til 60 års alderen. Flytende intelligens viser nedgang som starter allerede i tidlig voksen alder. Til sammen gir dette et bilde av en generell intelligens som er relativt stabil frem til voksen alder. Oppsummert indikerer tverrsnittsundersøkelser at intellektuell og fysisk utvikling følger samme mønster for reduksjon. Forskere har videre vist at skårer på ikke-verbale eller flytende intelligens viser en tidligere, brattere nedgang enn verbal eller krystallisert intelligens. Hvordan kan dette fenomenet forstås? John Horn og hans kolleger foreslår at alderen ivaretar den krystalliserte intelligensen fordi den reflekterer effekten av erfaring, utdannelse, kultivering, mens alderen svekker den flytende intelligens på grunn av den gradvise svekkelsen av den fysiologiske og nevrologiske mekanismen som er nødvendig for intellektuell fungering. Konklusjonen er at det foregår en avvikling i flytende intelligens forbundet med biologisk reduksjon, mens det foregår en utviking av krystallisert intelligens forbundet med erfaringer og miljøpåvirkning. Longitudinelle studier gir et helt annet bilde av intellektuell utvikling enn tverrsnittsundersøkelser (Hoyer, 1999). Mange ble intelligenstestet i 1920 årene i forbindelse med inntak til college i USA. Disse ble testet flere ganger frem til 50 års alderen. Etter en alder av 50 forble skårene på samme nivå eller viste en liten nedgang. Schwartzman og kolleger utførte intelligenstester på 260 menn i en longitudinell studie. Den første testen ble utført under andre verdenskrig. Førti år senere ble mennene testet igjen. Denne gangen ble de delt i to grupper. Den ene gruppen brukte like lang tid som første gang testen ble tatt. Den andre gruppen fikk bruke dobbelt så lang tid. Resultatene viste en lett nedgang i skårer hos de som brukte normal tid, men en lett forbedring i skårer på de som fikk bruke lengre tid. Andre funn som ble gjort i resultatene var for det første at individuelle forskjeller forble ganske stabile. For det andre var forbedring i skårer på testene over tid forbundet med antall år med utdannelse. For det tredje korrelerte rapporter av eget aktivitetsnivå og personlig livsstil med testskårene. Sammenligner man tverrsnittsundersøkelsene med de longitudinelle studiene, så stiger intelligensen frem til 35 års alderen for begge undersøkelsene, men her gir resultatene fra tverrsnittsundersøkelsene inntrykk av at intelligensen bare synker etter dette. Den longitudinelle undersøkelsen viser derimot at intelligensen stiger frem til 60 års alderen og synker etter det. Andre utførte også tester som målte flere forskjellige ferdigheter (Hoyer, 1999). Få individer viste global intellektuell nedgang. Resultatene viser at en konstant, linear global intellektuell nedgang ikke eksisterer. Noen ferdigheter svekkes med alderen, mens andre beholdes. Det vil si at det foregår en avvikling i noen ferdigheter, mens andre ferdigheter beholdes.

Det gis forskjellige teoretiske forklaringer på disse resultatene. Baltes hevder at det er et resultat en svekkelse av sentralnervesystemet og alderstilknyttede forandringer i hjernen. Det ble satt frem en hypotese om at redusert sansestimulering hos de eldste gamle fører til reduksjon av kognitive ferdigheter. Det er nesten umulig å engasjere seg i intellektuelt stimulerende aktiviteter når man nesten ikke kan se eller høre. På den annen side har andre satt frem hypotesen om at reduksjon av sanseferdigheter som syn og hørsel og nedgang i intelligens i gammel gammel alder kommer som resultat av en og samme faktor – fysiologisk svekkelse av hjernen. Dette stemmer også overens med nyere forskning som har vist at svekket syn ikke bare kommer av forandringer i øyet, men i hjernen. Baltes og Lindenbergers undersøkelser viste at visuelle og auditive ferdigheter er årsak til 93 % av aldersrelatert variablitet på intelligenstester (Hoyer, 1999). Baltes og Lindenberger har vist at sanseferdigheter bedre kan forutsi intellektuelle ferdigheter enn sosiobiografiske variabler som yrke og utdannelse. 

Tverrsnittsundersøkelser viser et mer pessimistisk bilde av voksnes intellektuelle forandring enn longitudinelle studier. Det kan komme av at i tverrsnittsundersøkelser er aldersrelaterte forskjeller sammenblandet med kohortforskjeller. Dette til forskjell fra longitudinelle undersøkelser hvor man undersøker samme kohort over lang tid. Kohorteffekter vil si at en gruppe mennesker har noen felles trekk som kommer av at man tilhører samme generasjon eller er født i samme årstall. For eksempel har alle samme lærebøker hvis de vokser opp på samme tid. Paul Baltes beskriver tre måter kohort har innvirkning på intelligensen: Udannelse, helse og arbeid. Flere mennesker i dag tar høyere utdannelse og dette forbedrer intelligensen. Flere sykdommer som før svekket intelligensen blir man nå behandlet for. Yrker i dag er mer fokusert mot kognitive ferdigheter som øker intelligensen. Et beslektet spørsmål er relasjonen mellom samfunnsforandring og intelligens. For eksempel utvikles det stadig ny teknologi. Vi ønsker også å vite hvordan individer blir mer intelligent etter hvert som de blir eldre. Kan miljøfaktorer påvirke intelligensen? Gjennomsnittlig IQ har økt de siste 10 årene. Dette ble oppdaget av James Flynn og kalles for Flynneffekten. Om Flynn effekten finnes blant eldre vet man ikke, men det er sannsynlig. Noen trekker seg også fra lengdesnittsundersøkelser før de er fullført. Deltagere som er syke, umotiverte eller tror de gjør det dårlige på intelligenstester vil utebli ved senere tester. Etter som lengdesnittsstudier går fremover, vil det derfor oppstå en positiv bias.

Alle individer uansett alder utfører dårligere på en test hvis man er syk. Eldre voksne lider oftere av kroniske sykdommer. Dette kan bidra til bias både på tverrsnittsundersøkelser og longitudinelle studier. Alderen er i seg selv ikke årsaken til lav intelligens i alderdommen, men i alderdommen er man mer sårbar for sykdommer. Man må skille effektene av aldring fra effektene av sykdom. En sunn livsstil kan påvirke intelligens. Fysisk trening reduserer aldersrelatert nedgang i verbal hukommelse. Den generelle helsen avhenger også av at sansene fungerer. Hvor godt eldre ser eller hører har ingen direkte sammenheng med intelligens.

Alderen påvirker prosesseringsfarten, som igjen påvirker det generelle intelligensnivået og utførelsen på oppgaver. Det ser man i undersøkelsene foran. Jo eldre man blir, jo lengre tid tar det å løse intelligenstester for å oppnå samme resultat som en yngre person. 

Mentale øvelser og trening hjelper derfor for å opprettholde inntelligensen i gammel alder; Use it or lose it. Eldre har reservekapasiteter som må trenes for at de skal kunne benyttes. Dette har å gjøre med plastisitet i utviklingen og ideen om at man er i stand til å forbedre sine mentale ferdigheter gjennom trening, erfaring og øvelser. Plastisiteten er størst hos yngre og trening, erfaring og øvelser virker best hos dem, selv om det også har effekt hos eldre.

To - komponent modellen deler inn i to former for intelligens: 1. Flytende intelligens ansees for å være en universell nedarvet biologisk informasjonsprosesseringsferdighet. Intelligens kommer i følge dette av en nevrofysiologisk arkitektur som er blitt formet gjennom en evolusjonsmessig utvikling i løpet av flere generasjoner. 2. Krystallisert intelligens ansees for å være tilegnet gjennom kulturen. I følge to – komponent modellen forbedres både krystallisert intelligens og flytende intelligens frem til 25 års alderen. Etter dette blir deler ved den flytende intelligensen dårligere mens komponenter ved den krystalliserte intelligensen blir bedre. Den krystalliserte intelligensen fortsetter å utvikles frem til gammel alder, mens den flytende intelligensen reduseres.

"The overall architecture of lifespan development" er en generell teori om hvordan kroppens arkitektur utvikling i et livsløpsperspektiv (Baltes, 1980). Den består av tre antagelser: 1. Fordelene av evolusjonsseleksjon reduseres med alderen. Denne antagelsen bygger på Darwins teori om artenes overlevelse gjennom evolusjonsseleksjon og er knyttet til reproduktivitet. Fordelene som kommer av evolusjonsseleksjon viser en negativ alderskorrelasjon og fordelen er størs i først halvdel av livet. Baltes forklarer altså reduksjon av ferdigheter som oppstår med alderen ved å vise til evolusjonsteorien. Genetiske fordeler som vi har arvet fra tidligere generasjoner reduseres med alderen. Bestemt type atferd og ferdigheter som er en fordel for videreføring av arten blir brakt videre til neste generasjon. Den tiden i livet hvor vi er mest reproduktive er første halvdel av livet og de genetiske fordelene vi har arvet fa tidligere generasjoner ligger derfor i den tidligste perioden av livet. 2. Behovet for kultur øker med alderen. Med kultur menes alle psykologiske, sosiale, materielle symbolske kunnskapsbaserte ressurser som mennesket har produsert i løpet av årtusener. Dette overføres fra generasjon til generasjon i økende kvalitet og kvantitet. Jo lengre man ønsker at den individuelle utviklingen skal strekke seg inn i alderdommen, jo mer kultur har man behov for. Med alderen svekkes biologien og dette gjør at man har behov for mer kultur for å opprettholde funksjoner. Dette gjelder også opprettholdelse av kognitive ferdigheter. Behovet for kognitiv trening øker med alderen. Man kan derfor i følge Baltes modifisere reduksjon og negative forandringer i alderdommen ved å tilføre mer kultur. 3. Effektiviteten av kulturens påvirkning reduseres med alderen. Jo eldre man blir, jo mer tid og praksis må til for å oppnå samme funksjonsnivå som hos yngre mennesker. Dette kommer av et aldersrelatert tap av biologisk potensial. Ser vi på utviklingen i et evolusjonsmessig perspektiv (fylogenetisk utvikling), viser den personlige strukturen (ontogenetiske utvikling) en ufullstendig arkitektur og struktur. Ontogenesen vil aldri nå et ferdig utviklet stadium. I følge evolusjonsteorien vil mennesket stadig forbedres og forandre seg. 

Selektiv optimering med kompensasjon handler om en strategi for optimal aldring, kalt selektiv optimering med kompensasjon (SOC) (Baltes og Baltes, 1997). Seleksjon betyr at individer burde begrense sitt arbeid til færre intellektuelle områder på grunn av aldersrelatert tap i tilpasningsmuligheter og potensial (for eksempel kan pianospilleren velger å spille færre stykker en tidligere). Disse områdene burde velges ut fra personlig viktighet og relevans. Optimering betyr at voksne burde ta del i aktiviteter som opprettholder deres mentale reserver og øker kunnskapsfeltet de har valgt å engasjere seg i for å maksimere stimulering av den veien i livet de har valgt (øve oftere). Kompensasjon betyr at en tar i bruk nye strategier eller teknikker for å tilpasse seg livsoppgaver når en lenge brukt fysisk eller psykologisk ferdighet har gått tapt. Modellen ble opprinnelig utviklet for å skape suksessfull intellektuell aldring, men kan også brukes for å maksimere andre ferdigheter. Selv om SOC strategien er spesielt nyttig for eldre kan yngre også ha nytte av den.

Ressursfordelingen varierer gjennom utviklingsforløpet fra barndom til voksen alder. Utviklingspsykologer ser på tre hovedmål i utviklingen. 1. Vekst. 2. Opprettholdelse. 3. Regulering av tap. Tildelingen av tilgjengeliger ressurser for vekst reduseres med alderen, mens det øker for opprettholdelse og regulering og tap. Med vekst mener man her høyere funksjonsnivå og tilpasningsevne. Med opprettholdelse menes opprettholdelse av funksjonsnivå. Regulering av tap vil si at man finner seg funksjonsnivå på et lavere nivå enn tidligere som man kan mestre. I løpet av livet skifter tildelingen av ressurser fra vekst mot opprettholdelse og regulering av tap.

Baltes mener at selv om det biologiske grunnlaget svekkes betyr ikke dette at det ikke finnes muligheter for vekst i andre halvdel av livet. ”Kulturen som kompensasjon” for biologisk tap gir eldre tilpasningsdyktighet. Den sosiale kulturen har utviklet seg slik at den kan håndtere biologisk svekkelse. På denne måten fører reduksjon på et område til vekst på et annet. Når mennesker når tilstander for økt sårbarhet i gammel alder, vil sosiale krefter og individer investere mer og mer på å kompensere for aldersassosierte biologiske mangler. På den måten skapes ny kunnskap og verdier, nye trekk i miljøet og høyere nivå på tilpasningskapasitet. Det blir altså et større rom for biologiske mangler. Miljøet kompenserer for biologiske mangler. Økt biologisk sårbarhet fører til sterkere miljøressurser.

Visdom defineres som god vurderingsevne og veiledningsevne når usikre og viktige forhold i livet finner sted. Visdom er en ferdighet som lenge er blitt knyttet til alderdom i alle kulturer. Intelligens og løsning av hverdagsproblemer ser ikke ut til å være negativt knyttet til alderen. Intelligenstester er ofte dårlige indikatorer på et individs mulighet til å takle problemer i hverdagen. Gode resultater på en intelligenstest kan ha lite å gjøre med ferdigheter i å løse problemer i det virkelige liv. Mange av testene skal også utføres raskt og eldres responser går saktere enn hos yngre. Jean Piagets stadieteori viser hvordan den kognitive utviklingen foregår fra barndom til voksen alder. Han utviklet senere et postformelt stadium. Det består av en bestemt form for tenkning som viser seg i gammel alder. Her legger han vekt på sosial tenkning, problemløsning omkring sosiale, mellommenneskelige og moralske problemer som er karakteristisk for hverdagslivet. I tillegg innebærer tenkning blant eldre på dette stadiet også emosjonelle komponenter som medfølelse, forsiktighet og rettferdighet. 

Utvikling kan defineres som forandring i et helt livsløp fra unnfangelse til død. Vekst og reduksjon foregår hele livet. Utviklingen er ikke unilineær, men multilineær. Det vil si at noen ferdigheter svekkes, mens andre blir bedre og nye ferdigheter utvikles hele livet. Kognitiv utvikling må sees i relasjon til andre utviklingsområder som biologi, sosial og personlig utvikling. Vektlegging av hva som er viktig for menneskets utviking har endret seg gjennom historiske paradigmeskift og nye menneskesyn. Hva skjer med intelligensen etter hvert som man blir eldre? Den psykometriske tilnærming legger vekt på en målbasert orientering til studiet av voksnes intellektuelle forandring. Psykometrikere er uenige i om intelligens er en generell ferdighet eller satt sammen av flere separate ferdigheter. Tverrsnittsundersøkelser viser at intelligensen reduseres fra tidlig voksen alder og fremover. Det pessimistiske bildet som tverrsnittsundersøkelser viser kan komme av kohort effekter. Longitudinelle studier, indikerer at intelligensen forblir den samme helt frem til slutten av voksen alder og reduseres etter det. Dette forutsetter god helse og utdannelse. Forskjellige typer intelligens viser varierende forandringsmønster med alderen. Verbal intelligens ser ut til å bli bedre med alderen, mens problemløsningsevner reduseres. Sagt på en annen måte; krystallisert intelligens øker med alderen mens den flytende intelligensen reduseres. Selv om mye av de kognitive forandringer som skjer etter hvert som man blir eldre er forutsigbare, finnes det en stor del plastisitet ved voksnes intelligens. På grunn av kulturens mulighet til å kompensere, tror Baltes at potensialet for fremtidig forbedring av den aldrende hjernen er betydelig til tross for biologiske begrensinger. Det er bare det siste århundret at mange har nådd gammel alder. Det har derfor vært liten mulighet for utvikling av en kultur for gammel alder. Kulturen kan aktivere det biologiske potensial, men også redusere biologiske begrensinger. I et evolusjonsperspektiv kan man forvente at alderdommen blir forlenget og kvalitativt forbedret. Et annet spørsmål blir om eldre selv ønsker å være med på en optimal utvikling. Eldre ønsker kanskje å trekke seg tilbake den siste tiden av sitt liv og la de unge få ta seg av mas og jag. Man kan stille spørsmålet om den optimale alderdommen heller er å kunne slippe å tenke på optimal intelligens.