Resiliens

Mange mennesker mener at hvordan livet blir er opp til en selv. Noen stifter familie, får seg godt betalte jobber, mens andre blir narkomane eller kriminelle og mange mener at det er individets egen fortjeneste. Disse menneskene kan ha opplevd samme tragiske hendelser og blitt utsatt for samme typer stressfaktorer i livet sitt. Hva er det som gjør at noen klarer seg bra under store påkjenninger i livet mens andre ikke gjør det? Kan man si at det er personens egen feil når noe går galt?

For fysikkfaget defineres resiliens som et objekts evne til å komme tilbake til utgangspunktet etter å ha vært strukket eller bøyd. For mennesker defineres resiliens hos personer som har vært utsatt for en eller annen form for markant belastning i livet sitt, men som likevel synes å komme tilbake til utgangspunktet uten varige mèn. Noen personer synes også å bli sterkere og å vokse på det de har vært gjennom. Resilens defineres også som en prosess som foregår før, under og etter en erfaring av stress og som gjør at utviklingen når et tilfredsstillende resultat, til tross for at barn har hatt erfaringer med situasjoner som innebærer en relativt stor risiko for å utvikle problemer eller avvik.

Faktorer som kan sette mennesker i risiko er traumer som krig, tortur og katastrofer, eller fysisk og psykisk omsorgssvikt, leve sammen med foreldre med psykiske lidelser, lav sosioøkonomisk status som fattigdom, kriminalitet, arbeidsløshet, flytte ofte, oppvekst i belastet nabolag, økonomiske vansker, osv. Personer som ikke svekkes av slike stressopplevelser og som til og med vokser på erfaringene kalles gjerne resiliente. Resiliensforskningen forsøker å finne ut hvordan og hvorfor disse menneskene blir resiliente. Man prøver å finne ut hva som skiller dem som klarer seg fra dem som ikke klarer seg.

Resiliensforskningen har funnet ut at disse beskyttelsesfaktorene fremmer resiliens:

Individuelle faktorer: Medfødte ressurser, mestringsopplevelser, mening og sammenheng, og kreativitet. Familiefaktorer: Foreldre-barn samspill, minst en velfungerende forelder, foreldre tillater hjelp fra andre, verdioppfatninger i hjemmet. Faktorer i nettverket: En betydningsfull person som en lærer eller en prest og også venner.

Modeller som forklarer prosesser ved utvikling av resiliens:

I følge transaksjosmodellen vil ca halvparten av de som utsettes for risikofaktorer havne i høysymptomgruppen og resten i lavsymptomgruppen. Det er individene i lavsymptomgruppne som blir ansett som resiliente og er av interesse for forskning på beskyttelesfaktorer. Faktorer som er med på å avgjøre om man havner i lavstymptom eller høysymptomgruppen er avhengig av medfødte egenskaper, førbelastninger, underbelastninger, etterbelastninger og senreaksjoner. Det vil også være avhengig av forholdet mellom beskyttelsesfaktorer og risikofaktorer. Frances Horowitz modell viser samspillet mellom barns sårbarhet og miljøets evne til å utvikle barnet. Barn med et godt potensial i livet kan komme relativt dårlig ut av det dersom miljøet svikter. På den andre siden trenger ikke et dårlig miljø innebære skjev utvikling. Hvis både sårbarheten og miljørisikoen er høy, vil sjansen for et minimalt utviklingsmessig reslutat være størst. Hvis det er liten risiko i miljøet og barnets sårbarhet er lav vil det utviklingsmessige reslutate være optimalt. I følge kompensasjonsmodellen kan tiltak settes i verk som erstatning for mangler i miljøet. Et godt skolemiljø kan for eksempel kompensere for et dårlig miljø hjemme. Det blir da ikke gjort så mye for å redusere risikofaktorer i hjemmet, men barnet får hjelp i en annen kotekst. Dette er en teori og i virkeligheten prøver man alltid både å redusere risiko og øke beskyttelsesfaktorene. I følge andre modeller som beskyttelsesmodellen kan for eksempel venner ha en beskyttende virkning ved at de bidrar til sosial kompetanse. Dette forutsetter at det er godt miljø i vennekretsen. Utfordringsmodellen viser utvikling over tid. Etter hvert som barnet møter risiko eller utfordringer preller disse av og personen blir styrket av erfaringene og blir sterkere i møte med ny risiko i fremtiden. Mekanismene i alle modellene virker sammen i utviklingen av resiliens. Andre som ikke utvikler resiliens kan i møte med risiko erfare det som overveldende og derfor bukke under.

Noen forhåndsregler:

Resiliensforskningen må ikke føre til en moralsk vurdering av barn hvor man stiller dømmende spørsmål om hvorfor noen barn ikke utviklet resiliens mens andre gjorde det. Resiliensforskningen forsøker å finne faktorene som fremmer helse, men det vil ikke si at man skal overse dem som trenger hjelp og oppmerksomhet på problemer.

Sentrale funn i resiliensforskningen:

Den første undersøkelsen som ble gjort innenfor resiliensforskning  var kauaistudien i 1955 av Emmy Werner og Ruth Smith som tok utgangspunkt i en hel kohort gravide kvinner. For å bli antatt å være utsatt for risiko måtte 4 av disse risikofaktorer være til stedet: Omsorgssvikt, vold, lite stabile familieforhold, lite organiserte familieforhold, alkoholiserte foreldre, tenåringsforeldre, perinatalt stress, kronisk fattigdom eller foreldre med lav utdannelse. 700 barn ble med på undersøkelsen. Av disse ble 200 karakterisert for å være utsatt for risiko. 70 av barna utviklet resiliens på den måten at de var glade og omsorgsfulle personer til forskjell fra de andre risikoutsatte barna som viste forskjellige former for atferdsporblemer. Det som karakteriserte de resiliente barna og som virket som beskyttelsesfaktorer og resiliensfremmende faktorer, var at de hadde individuelle medfødte egenskaper. Barna hadde et lett temperament, var intelligente, blide, aktive og robuste. Dette gjorde at de tiltrakk seg positiv oppmerksomhet fra omgivelsene. Familiemessige beskyttelsesfaktorer var gode foreldre – barn – samspill i spedbarnsalderen, foreldrene tillot hjelp fra andre, faste strukturer, regler og grenser og et felles verdigrunnlag som religiøs overbevisning. Beskyttelsesfaktorer som ble funnet i nettverket var at det fantes en person som fulgte dem opp gjennom hele oppveksten, for eksempel en lærer eller prest. I tillegg virker det å ha kamerater beskyttende ved at det gir gruppetilhørighet. Dette forutsetter et godt miljø i kameratgruppen.

Utvikling av resiliens hos barn som har vokst opp i miljø med politisk vold: Politisk vold er en alvorlig risikofaktor for barn. Barna opplever at foreldre må flykte, blir satt i fengsel eller er vitne til voldsepisoder. Mange barn er også selv krigere. Symptomer hos disse barna er gjentatte tanker om voldsepisoder, mareritt om natten, søvnproblemer og redsel for mørket. Eksempler på samfunn med politisk vold er Midt – østen og Sør – Afrika. I 1986 – 87 var det åpen rasekonflikt i Sør – Afrika. I en longitudinell undersøkelse blandt ungdommer i Sør – Afrika ble det delt ut spørreskjemaer i 1987, 1989 og 1992. 80 – 90 % av ungdommene hadde blitt direkte utsatt for angrep, og 2/3 hadde blitt arrestert. Det som virket beskyttende i denne undersøkelsen var at, til tross for risikofaktorene mente ungdommene at det var en mening i det som hadde skjedd ved at frihetsønsket var så stort og den politiske ideologien som lå bak hadde en mening.

En annen undersøkelse blandt ca 150 barn og deres mødre i Palestina viste at forhold i familien var viktigere enn selve den politiske volden. Undersøkelsene her viste at jenter som fikk ansvar og oppgaver i hjemmet utviklet resiliens. Dette medførte ros og anerkjennelse og gjorde jentene selvsikre og selvstendige. Gutter viste sjeldnere resiliens enn jentene. Dette var sannsynligvis et resultat av at fedrene ofte var satt i fengsel og guttene manglet rollefigurer. Mestring er altså resiliensfremmende ved at det gjør barn selvsikre og selvstendige. Oppsummert er det spesielt to faktorer i samfunn med politisk vold som virker som beskyttelsesfaktorer: For det første er det viktig at man ser mening og sammenenger i volden. For det andre virker forhold i hjemmet som beskyttelse mot negativ virkning av politisk vold. Anne Inger Borge (2003) sier at barn forstår det som skjer ved å sette hendelsene i sammenheng med den kunnskap de har fra før. Derfor blir forståelsen ofte en konstruksjon av virkeligheten. Barn rasjonaliserer. Det er derfor viktig at foreldre forsøker å forklare barn det som hender for at barn skal få et riktig bilde av det som skjer. Borge sier også at familier som har det vanskelig, vil få det enda vanskeligere i krig. Barns reaksjoner på krig reflekterer foreldrenes reaksjoner. Familier med dårlig råd og mødre med depresjoner vil ha mindre ressurser til overs slik at det blir vanskeligere å gi omsorg til barn. Barn trenger mer omsorg og beskyttelse i samfunn med politisk vold enn andre barn.

Undersøkelser er også gjort blant barn som viser antisosial atferd. Antisosial atferd viser seg ved at sosiale normer og regler brytes og gjennom aggressiv atferd. David Farrington, utførte en undersøkelse blandt 411 gutter i London fra 8 – 11 år. Guttene kom fra risikoutsatte familier; de hadde dårlig råd, lite kunnskap om oppdragelse, og mange av foreldrene var kriminelle. Måten guttene ble karakterisert på gjorde at man kunne forvente at disse guttene ville bli kriminelle; de viste lav intelligens, lave skoleprestasjoner og  impulsivitet. ¼ av de risikoutsatte guttene viste resiliens i en alder av 32 år. Beskyttelsesfaktorer som ble funnet var beskjedenhet. Hos aggressive gutter virket beskjedenhet som en negativ forsterker på den antisosiale atferden. Det var blant ikke-aggressive gutter at beskjedenhet virket som beskyttelse. I tillegg virket det å ha ikke-kriminelle søsken som beskyttelsesfaktor. Mødre som vurderte guttene positivt og roste dem hadde også en beskyttende effekt.

James Antony og Bertram Cohler lanserte pseudoresiliens i boken «the invulnerable child». De kalte det preudoresiliens fordi de ikke var sikker på om dette viste ekte resiliens. Antony og Cohler viste til individer fra skjønnliteraturen som hadde utviklet resiliens. Hos disse individene virket kreativitet som resiliensfremmende. Et eksempel er H.C. Andersen. Han lekte med sitt dukkehus og omformet en vanskelig verden til vennlige eventyr. Disse barna bruker kreativitet som kompensasjon for sosial kompetanse. Kreativiteten virker som beskyttelse mot vanskelige forhold i livet. 

Modeller som forklarer resiliens:

Transaksjonsmodellen: Faktorer som medfødte egenskaper, førbelastning, underbelastning og etterbelastning er med på å bestemme hvem som havner i høysymptomgruppen og hvem som havner i lavsymptomgruppen. Det er individene som havner i lavsymptomgruppen som er av interesse for resiliensforskningen. Man forsøker å finne ut hvilke beskyttelsesfaktorer som har vært avgjørende for at risikofaktorene ikke har fått negativ virkning på utviklingen.

Frances Horowitz modell: Modellen viser at man kan være født med potensiale for sunn utvikling, men dårlig miljøpåvirkning gjør at man havner i høysymptomgruppen.

Kompensasjonsmodellen: Modellen viser at man kompenserer for mangler på et sted ved å sette inn tiltak. Eksempel: En lærer er en kompensasjon for mangel på en forelder hjemme.

Beskyttelsesmodellen: Modellen viser at faktorer i nettverket virker som beskyttelse mot risiko. For eksempel virker venner beskyttende hvis det er godt miljø i kameratgruppen.

Utfordringsmodellen: Modellen viser hvordan risikofaktorer virker som utfordringer og preller av. Barnet styrkes av utfordringer og går videre i livet uten å ha bukket under. Barnet kommer heller sterkere ut av vanskeligheter slik at de mestrer møte med nye utfordringer bedre i fremtiden.

Kritikk av resiliensforskningen:

Hvordan kan man med utgangspunkt i en liste med beskyttelsesfaktorer og risikofaktorer si noe generelt om resiliens? Samme faktorer kan virke forskjellig på forskjellige individer. Man kan ikke vite sikkert hva som bidrar til resiliens, men man vet at noen beskyttelsesfaktorer korrelerer med resiliente individer. Resiliens må ikke bidra til moralisering av barn. Man må ikke klandre barn eller deres familier fordi barna ikke har utviklet resiliens. Resiliensperspektivet viser et alternativt perspektiv til det rådende patogeneseperspektivet, hvor man forsøker å finne risikofaktorene og fjerne disse. Det negative med dette er at man karakteriserer mennesker som syke når de viser naturlige reaksjoner på tragiske hendelser i livet. Det vil ikke si at man må slutte å hjelpe mennesker med psykiske vansker. Ofte kan diagnostisering være positivt. Diagnostisering letter kommunikasjonen omkring symptomer og man kan finne behandlingsmetoder. Selv om individer skiller seg fra hverandre finnes det nok likheter til å finne kategorier å sette dem inn i. Det positive med funnene fra resliensforskningen er at man kan benytte  dem ved forebygging. En kan manipulere beskyttelsesfaktorer som kan være med på å fremme resiliens hos barn som ikke utvikler resiliens selv på en naturlig måte i møte med risikofaktorer i sitt miljø.

Oppsummering:

Resiliensforskningen ser på salutogenesen og ikke patogenesen i utviklingen. En forsøker å finne ut hva som bidrar til helse og ikke hva som fører til sykdom. Resiliensforskningen forsøker å finne beskyttelsesfaktorer som gjør at en klarer seg bra til tross for risiko. 

Resiliensforskningen har funnet at disse beskyttelsesfaktorene fremmer resiliens:

Individuelle beskyttelsesfaktorer: Medfødte egenskaper, mestring og kreativitet. Beskyttelsesfaktorer i familien: Foreldre-barn-samspill i spedbarnsalderen, tillater hjelp fra andre, strukturer, regler og ritualer og felles verdigrunnlag. Beskyttelsesfaktorer i nettverket: Kamerater og en person som har fulgt barnet i hele oppveksten.

(Eksamensbesvarelse på emnet resiliens ved bachelorstudiet i Psykologi).