Humanistiske teorier

Humanistiske teorier fokuserer på selvet og hvordan det motiverer til personlighetsutviklingen. Mennesker er i følge dette perspektivet ikke født onde, men er gode på bunnen. Atferd er en respons på bevisste oppfattelser av en selv og miljøet, og ikke ubevisste konflikter. Det fokuseres på ting i nåtiden og ikke erfaringer i fortiden. I likhet med et psykodynamisk perspektiv gis selvtillitens betydning for personligheten en sentral plass. Individets personlighet utvikles i relasjoner hvor det får aksept, empati og «ubetinget positiv anerkjennelse». Personen vil da vokse i positiv retning og utvikle selvtillit og respekt for seg selv og andre.

Roges sier: “If I can provide a certain type of relationship, the other will discover within himself the capacity to use that relationship for growth, and change and personal development will occur.” (Rogers, 1961: Location 44). (Oversatt til norsk: Hvis jeg kan skape en spesiell form for relasjon, vil den andre oppdage at han i seg selv har kapasiteten til å benytte relasjonen til vekst og forandring og personlig utvikling vil vise seg). 

Det legges spesiell vekt på selvtillitens makt til å mobilisere personens andre sterke sider. Når mennesket blir gitt aksept og hvis miljøet ikke setter hindringer i veien for det, beveger mennesket seg mot selvaktualisering. Humanistiske teorier er inspirert av eksistensialistisk og fenomenologiske perspektiver (Store Norske Leksikon). Det vil si at et subjektivt perspektiv settes i fokus hvor man har til hensikt å beskrive hendelser og handlinger slik de fremtrer for mennesket selv. Slik stiller de seg i opposisjon mot behavioristenes positivistiske syn om at objektivt ytre observerbare ting som ligger fjernt fra menneskets egen erfaringsverden kan studeres. Ved tolkning av personens handlinger, følelser og tanker settes tidligere teorier om fenomenet til side. I følge humanistiske teorier har individet i seg selv kapasitet til og tendensen til å bevege seg mot autonomi (Rogers, 1961). Drivkraften i livet er en drift som beveger en fremover mot selvaktualisering. I alle levende organismer finnes formaningen om å utvides, forlenges, modnes, utvikles og bli autonome og selvstendige. I følge humanismen er bruk av makt den største synd i både terapi, undervisning og oppdragelse. En ikke-dirigerende oppdragerstil blant foreldre og lærere bidrar til positiv utvikling. En overkontrollerende oppdragerstil vil forhindre barn fra å bli godt tilpassede mennesker. Individet har egne ressurser og er i stand til selvledelse uten å ta i mot lærdom fra andre. Rogers bekreftet sine teorier ved å registrere at diskrepansen mellom klientenes ideelle selv (slik de ønsker å være) og selvoppfattelse (slik de virkelig er), i økende grad ble mer sammenfallende i løpet av terapiperioden (hvor de får anerkjennelse for den de er).